Det å være mørkeredd

Det å være mørkeredd er ikke enkelt! Dette kan jeg si med hånden på hjerte. Jeg er mørkeredd. Virkelig mørkeredd. Jeg har prøvd i mange år å overvinne frykten for mørket. Eller det som er i mørket. Som jeg ikke ser. Som jeg ikke vet om er der, eller ei. Mange tenker sikkert "Herregud, det er ingenting å være redd for!" osv. Men, det er lettere sagt enn gjort.
Når jeg er ute i mørket og går alene, føler jeg at noen går etter meg. Jeg mener jeg hører det. Men, når jeg snur meg og ser, så kan jeg ikke se noen. Min pappa prøvde å hjelpe meg med å overvinne dette for noen år siden. Han ba meg gå ute. Bare gå og gå, og tenke at det er kun mine egene steg jeg hører når jeg går. Og jeg gikk og jeg gikk i mørket. Men, jeg takler det ikke. Jeg har bilen min parkert redd ved siden av terassen og inngangsdøra våres. Når jeg kommer hjem om kvelden, og det er mørkt, så er jeg redd, bare for å gå di tre meterne. Det er nesten så jeg løper til døra. River opp døra, hiver meg inn og smeller igjen døra. Hjerte dunker så himla fort da.
Samme gjelder på rommet mitt. Er det mørkt, og jeg må opp om natten, så har jeg kjempe problemer. Ennå det er rommet mitt! Hva kan være farlig på rommet mitt ?
Det skjer så mye dritt ute for tiden. Folk blir knivstukket, skyti og alt mulig, på åpen gate. Er det rart man blir redd for å være ute?
Men, hvordan overvinner man frykten av å være mørkeredd? Jeg hadde blitt så glad hvis jeg hadde kunnet gått ute i mørket, uten å være livredd. Uten å ha hjertet i halsen.
- Er det noen som har noen tips for dette??