
Sent i går kveld, reiste jeg, Jan-Ivar, Atle og Kristine til Nes. Der møtte vi Cecilie. Vi skulle besøke Nes kirkeruiner. Man har hørt mange historier derfra, om at det spøker, og det skjer masse ekkle greier der. Og dette fikk vi bekreftet!
Bare da jeg kjørte innover veien ned til kirkeruinene, satt jeg med hjerte i halsen. Og ekstra ekkelt var det at jeg var den som kjørte først! Veien var smal, med tette trær på begge sider, det var utrolig mørkt, og svingene brå. Hver sving kom det opp ett bilde i hodet mitt om hva som kunne møte meg.
Vi kom frem til kirkeruinene. I innkjørselen til parkeringa, sto det to flaggstenger, på hver side.
Det var mørkt, og hele plassen var mørk. Og det var en uhyggelig stillhet der. Jeg kjente det frøys nedover ryggen min. Beina skalv, og knerne truet med å gi etter. Jeg hadde låst alle dørene på bilen min, på veien ned. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men jeg følte meg tryggere da, av en eller annen grunn.
Vi gikk ut av bilene. På parkeringa sto det en hvit bil fra før. Men ingen tegn til at det var noen andre folk der. Helt stille. ikke en lyd. ikke ett vindkast. Ingen bevegelser. Helt mørkt. Eneste lyset var over vannet, nedenfor kirkeruinene.
Jeg var så redd. Jeg er ikke redd for å innrømme det. Jeg var redd! Hele atmosfæren var uhyggelig der! Og så langt unna sivilasjonen. Jeg bestemte meg for at jeg iKKE skulle gå innenfor porten, til selve kirkegården. All ferdsel der etter midnatt skjer på eget ansvar. Jeg har hørt om folk som har lagt seg på alteret, og dem blir sittende fast. Kommer ikke opp igjen. Hvis man går ned til vannet, og detter utti - man kommer ikke opp igjen. Og går man tre ganger rundt flagg stanga der, og det blåser kaldt etter det , så er det en person i familien som prøver å fortelle deg noe. Før man går inn på kirkegården skal man bukke elns, og om det da blåser, så er man ikke velkommen der. Da er det bare å snu. Jeg har hørt om grava til presten, der lokket går opp og ned.
Atle, Cecilie og Kristine gikk inn på kirkeplassen. Men dem ble ikke lenge. Jeg hørte Atle si med en kjempe bestemt stemme si : " Nå går vi!" , og da skjønte jeg at her var det noe som ikke stemte, og dem kom løpende ut igjen. Det sto noe der inne.
Vi tok endel bilder, og jeg legg

Jeg satt meg inn i bilen igjen, låste igjen alle dørene, og lukket alle vinduene. Så startet jeg bilen, og jeg tror aldri jeg har vært så rask til å komme meg ut fra en parkering, eller vært så glad for å reise fra noe sted. Jeg låste ikke opp bilen min før jeg kom til Jessheim. Da kunne jeg kjøre resten av veien hjem, ulåst.
Antakelig er det sikkert noen av dere som leser dette nå, og tenker Herregud . Men, det driter jeg i. Vi har alle hver våres ting vi tror på. Og dette er noe jeg har lest mye om før, og jeg tror på det!
Men opplevelsen var verdt det! Og jeg tør å reise tilbake, men ikke alene! Har du ikke vært der, ta med deg noen folk, og reis dit : )
Det ble mye om noe som varte bare ca en halv time. I dag har det også vært en dag. Jeg og Jan-Ivar har vært på fisketur i dag! Og endelig gikk det bra! Vi betalte og bommen var åpen! : D
Vi fant oss en plass som var ledig til slutt : ) Det var sol, og 25 varme grader i skyggen. Vi hadde stekt baguetter, og hadde med oss pålegg, som vi smurte på, mens jeg satt å fulgte med på duppen , som lå der i vannet og fløyt. Desverre var det bare småfisk som gikk på kroken min i dag, og den spiste bare marken. Så det ble ikke noe fisk.
Så har vi vært i bursdag hos mormoren til Jan-Ivar. Der grillet vi, og spiste masse god mat, og masse gode kaker! Også typisk skravling, som ikke er så veldig uvanlig.
Etter dette reiste vi hjem til Jan-Ivar igjen, og jeg klippet Oddbjørn. At han turte å ta sjansen på det, det skjønner jeg ikke, men alle ble fornøyd med resultatet, så da er det bra!
Nå har vi fått servert Strawberry Drink, som moren til Jan har laget. Nam nam:) Herlig, i sommerværet!
Nå sier jeg natta :) Ha en flott natt alle sammen, uansett hva dere bedriver natten med ;D